torsdag 11. februar 2010

Tusen tanker, eller kanskje en million?

Jeg har ikke blogget på noen dager nå, trengte en pause.
Ikke en tenkepause, men en bloggepause. Jeg utleverer meg for alle som vil, og det er litt å tenke på det også. Ikke vet jeg om det er riktig av meg, men jeg vet heller ikke om det er feil.
Jeg får tenke videre en stund til, jeg kjenner det gjør meg godt å skrive om følelsene mine, men jeg har også fått respons på at det er vondt for andre å lese. Vet ikke om jeg vil ta hensyn til de, da jeg tenker det er frivillig hva man leser, samtidig så vil jeg jo ikke at andre skal ha vondt pga meg..

Dagene går på et vis, jeg er innehaver av alle følelser som finnes på jord. Jeg ler, jeg gråter, jeg er sint, sur, skuffet, jeg kjenner stolthet og takknemlighet, jeg kjenner også glede. Ikke glede over at livet har tatt denne retningen, men glede over andre ting i livet. Jeg tror det er viktig å kjenne på det. Ikke grave seg ned i sorgen, men å tvinge seg ut i normaliteten og kjenne at man lever.
For JEG lever, jeg lever selv om jeg av og til er så lei meg at jeg vil dø. Men jeg kan ikke grave meg ned og tenke disse tankene, jeg må leve. At jeg har alle disse følelsene bare i løpet av en dag, tror jeg nok er fordi jeg ikke helt vet hva jeg egentlig føler bestandig. De gangene jeg er sint og sur, så er det nok fordi jeg dekker over at jeg i grunn bare er lei meg, men trenger noe annet å bruke energien min på.
Jeg må få brukt meg på andre ting enn å være mammaen som mistet sin dyrebare sønn. Jeg kjemper fortsatt en del kamper for han, selv om han ikke er her. Jeg føler det allikevel er viktig for han, at de kampene blir tatt. Jeg føler meg sterkere, mer tilstede de gangene jeg får kjeftet litt på noen i tlf som hadde noe med Jesper å gjøre, noen som har gjort en dårlig jobb. Jeg føler da at Jesper er litt her han også, og at ville likt at mammaen hans fortsatt stod på for han, selv om han ikke lever.
Jeg blir bare trist og apatisk de gangene jeg ikke finner energi og mot til å ta disse kampene.
Men selv så mye jeg kjemper, og selv om jeg faktisk vinner noen kamper også, så er han jo ikke her, hovedpersonen for disse kampene. Det er sårt. Vet liksom ikke om det er noe vits å drive på sånn heller.
Jeg fortsetter å kjempe allikevel, for tror jeg trenger å tenke på andre ting en gang i blant.
Jeg vet ikke om det er sunt, jeg vet ikke om jeg fornekter at han er død, jeg vet ikke hva jeg tenker helt om dagen. Er jeg i sjokk? Har jeg forstått hva som skjer? Skjønner jeg at han ikke kommer hjem fra avlastning? Forstår jeg at jeg aldri mer skal holde ham?

Jeg vet ikke. Selv om jeg vet hva som har skjedd, så vet jeg det allikevel ikke, så dumt det måtte høres ut som.

Uansett, noe positivt er det i livet mitt også, jeg er ikke bare i Jespermodus. Jeg har andre ting jeg må gjøre, andre ting jeg må tenke på. Andre som trenger meg, og meg som trenger andre.

Jeg har blitt flinkere til å leve med glede disse dagene. Hvem kan vel ikke glede seg over lille Tilde? Min rare, fantastiske og søteste datter, som krabber som en rakett på gulvet og smiler og ler til mammaen sin. For selv om jeg tenker på Jesper, hele tiden, så er Tilde her. Og hun skal være her lenge, og jeg må derfor begynne å leve litt. For hennes del. Av og til må tankene som er triste legges bak, så jeg får konsentrere meg om Tilde. Hun fortjener det så inderlig, så får jeg heller ta tak i de tankene en annen gang. Det må ikke gå utover henne. Det er viktig for meg.

Sorgen har ikke vært altoppslukende de siste dagene. Jeg har fått pratet med noen særdeles viktige mennesker som har delt sine tanker med meg, og jeg har virkelig kommet meg et skritt videre opp av gjørma takket være disse. Jeg har lenge følt at jeg har bare stått på samme plass, og at jeg aldri ville komme meg fremover. Noen mennesker betyr så mye mer enn hva man kan si med ord. Jeg er i allefall evig takknemlig for at gjørma ligger lengre bak meg, og jeg har tenkt å komme meg mange skritt bort fra den også.

Jeg tok frem fotoapparatet for første gang i går, første gang etter at Jesper døde.
Nå er det straks 14 dager siden det skjedde. Og jeg som i grunn tar flere bilder hver dag, klarte ikke.
Men i går tok jeg da noen, av Tilde. Smilende, håpfulle, og vakre Tildemin. Gode minner, levende minner.
Jeg skal dele de med dere i morgen, for nå skal jeg prøve å finne sengen.

Dette ble mange tanker, men godt å få de ut er det. Selv så vondt det gjør av og til.

20 kommentarer:

  1. Dette er DIN blogg og DU bestemmer hva du skal skrive om! Gjoer det som foeles best for deg! Noen ganger har du sikkert behov for aa sette deg ned og skrive, mens andre dager vil du bare ha foelelsene dine helt for deg selv, og kanskje familien.

    Mange klemmer fra Marie

    SvarSlett
  2. Hei Gøril.
    Ikke tenk på at folk blir triste av å lese om ditt savn etter Jesper. Det er nok mere av medfølelse de føler tristheten. Det er hvertfall for min del. Du er ei så herlig jente! Tenker på deg.
    klem fra Anne (gammel kjenning fra Snurrefjellet)

    SvarSlett
  3. Hei!

    Først må jeg si det er utrolig sterkt å les bloggen din.
    Det er selvfølgelig du som styrer og bestemmer hva og når du skal skrive.
    Grunnen til at jeg leser denne bloggen er at jeg syns jeg kan lære av den. Den setter ting i perspektiv, hva er viktigt og hva er uvesentlig. Kanskje kan jeg fortstå ting bedre ved å lese, kanskje bli en bedre støttespiller om noen skulle trenge meg..Det er så viktige ting du skriver
    Jeg kommer fortsatt til å stikke innom.Ønsker deg alt godt.
    Hilsen Wenche

    SvarSlett
  4. Hei, kjære deg.
    De som evt.får vondt av å lese bloggen din, eller en negativ opplevelse, de har slett ikke noe inne på en sånn blogg å gjøre. Du har like stor rett til å blogge om dine barn, ditt liv og nå din sorg, som enhver liten fjortis blogger om den nye t-skjorta hun kjøpte på Bik Bok i går! Skjønner? Det er blogger for alle her i blogglandia, er man inne på en blogg man ikke føler seg hjemme, så gå da stille og rolig ut, og for guds skyld, ikke legg igjen noen kommentar. Det er ikke bloggerens skyld at noen forvirrer seg inn.
    blogg du, om det du føler for. Tenk på Jesper, han hadde sikkert syntes det var godt at mamma sa høyt hva hun føler. Og alle de vakre bildene av han, som du raust deler med oss...blogg ivei, du, hvis det er terapi.blogg ivei.

    SvarSlett
  5. Jeg synes du skriver så fantastisk bra, og at noen får vondt av å lese her, så er det bare fordi du er god til å skildre følelser og tanker. Dersom noen føler de ikke klarer å lese det, får de heller slutte å lese. Jeg setter utrolig stor pris på at du deler det du vil dele, fordi jeg føler da at jeg kanskje forstår litt, om det så var en brøkdel, av det du føler. Og det er ikke noe jeg heller vil, selv om det betyr å ta del i smerte såvel som glede. Du er et rikt og varmt menneske, og jeg er veldig glad i å lese bloggen din. Sender deg mange gode tanker og gleder meg til bildene av Tildemor. Klem fra meg.

    SvarSlett
  6. Det er som alle sier over her, det er flott at du deler dine tusen tanker! Vi som leser her, lærer så mye om livet - iallefall føler jeg det sånn.
    Takk for alt du deler.
    Tenker på deg, tenker på Jesper og på din Tilde-skatt!

    SvarSlett
  7. Jeg syns at du skal blogge om alt du vil, og om du vil skrive om følelsene dine og sorgen din, så syns jeg du skal fortsette med det! Helt enig, folk velger da selv hva de vil lese!!! Om det får vondt av å lese det, er jo deres problem! Å la DET gå utover deg, syns jeg er dårlig gjort...
    Syns du skriver fantastisk rørende, og å skrive ned alle følelsene sine er jo en måte å få lettet hjertet litt!?!!?
    Fortsett å skrive sånn du har gjort til nå, jeg leser og gråter med deg og familien din, og jeg syns det er flott at du klarer å dele dine opplevelser med oss her ute!!!

    SvarSlett
  8. Jeg må bare si som de andre her, du må få skrive det du vil, uten å tenke på at noen kan få vondt av å lese det!! Det er vel ingen som klarer å lese dette uten å kjenne en liten del av din sorg.
    Jeg er ihvertfall veldig glad for at du deler, og jeg føler at det virkelig setter ting i perspektiv. Jeg har jo fulgt deg lenge nå, og føler at jeg kjenner deg. Da vil man jo gjerne ta del i både gleder og sorger..
    Stor klem fra Daniel og meg

    SvarSlett
  9. Takk for at du deler tankene dine med oss, det er så godt å leses at du sier at du begynner så smått å leve med. Det var koselig og godt å få hilse på deg her forleden dag, du var akkurat den flotte, sterke og suverene mammaen jeg trodde du var. Tenker på dere alle

    SvarSlett
  10. Hei, Gøril. Har satt utrolig pris på å få følge deg og jesper. Det har betydd mye. Måten du skildrer jesper på er helt fantastisk. Når det gjelder å skildre livet på godt og vondt har du en gave. Ordene dine og måten du reflekterer over ting er en sann inspirasjon. Det er som om kjærligheten alltid er med deg. Å bli kjent med jesper gjennom dine ord har beriket livet mitt. Man får en påminnelse av å gripe livet og være aktivt og bevisst tilstede i det livet man lever nå. For den brutale sannheten er at alt kan rives bort og man får bare et liv(tror jeg ihvertfall).

    Selv gikk jeg gjennom en skillsmisse og det føltes ut som en livskrise. Plutselig ble det livet jeg hadde håpet på revet bort og jeg stod der som alenemamma. Jeg tok det veldig tungt, selvom jeg vet at det i dagens samfunn blir sett på som vanlig. Mine problemer føltes kjempe store, men så leser jeg om Deg og Jesper og ser at jeg burde bare holde kjeft og skjerpe meg. Å ikke sørge over det som ikke ble, men nyte og være takknemmelig for det jeg har. Som om noen tok tak i meg og ristet vett i meg. Alt fikk et annet perspektiv.

    Jeg synes også som wenche skriver at det du skriver kan lære meg å bli en bedre støttespiller hvis noen som står meg nær skulle trenge det. Det er verdifult.

    Synes du skal gjøre det som føles riktig for deg. Gir det deg noe å blogge synes jeg du skal fortsette, men hvis det blir noe negativt synes jeg du skal la være. Håper selvfølgelig at du fortsetter for som sagt er du en svært begavet forfatter.

    SvarSlett
  11. Jeg er så enig med de andre her om at det er din blogg og du må få lov å bruke den til akkurat det du vil.
    Jeg er en av de som blir utrolig rørt, trist, lei meg, gråter så snørr og tårer renner og tenker "orker jeg å lese denne bloggen mer?". Det river i mammahjertet mitt og jeg tenker mye på dere.
    Men jeg klarer ikke la vær å lese, jeg har lest hele bloggen din mange ganger og har sett på bilder av Jesper om igjen og om igjen. For selv om jeg blir helt fra meg og sørger (kanskje mer enn hva som er normalt over en jeg ikke kjenner) så gir denne historien meg så vannvittig mye også.
    Og jeg mener at vi alle har så godt av å høre og lese om både glade og triste skjebner. For det er jo akkurat sånn livet er.
    Jeg har ihvertfall lært masse av dere. Og jeg skal love deg at lillemann nyter godt av det jeg har lært;)
    Jeg satt og leste ditt siste innlegg her istad og lillemann spurte "hva gjør du mamma?"
    Jeg svarte at jeg sitter og leser litt nyheter, hvorpå han ville se også. Da han fikk se Jesper lurte han på hvem det var. Jeg sa at det er en liten gutt som heter Jesper, er han ikke pen? Jooo, sa lillemann og så på de andre bildene. "Jesper er pen og trøtt han, mamma, se han sover!"
    Hilsen ei som gjerne vil fortsette å lese bloggen din.

    SvarSlett
  12. Jeg vil bare si: Tusen takk for alt du deler Gøril!
    Det er din blogg og da avgjør du selv hva du vil skrive og hva du ikke vil skrive!
    Det du skriver er så ekte og ærlig, og jeg føler jeg har mye å lære av ordene, tankene og opplevelsene dine!
    Det er ikke like lett å lese bestandig, men på den måten at jeg føler så mye medfølelse for deg og dine i sorgen. Men blir det for tøft og vondt, så er det opp til hver enkelt å la være. Det er i såfall ikke ditt hensyn å ta mener jeg :)

    Jeg leser iallefall alt du skriver, og setter stor pris på at jeg får lese :)

    En god klem!

    SvarSlett
  13. Jeg vil også henge meg på bølgen med de andre.Jeg som selv er småbarnsmor synes jeg har lært utrolig mye av deg og bloggen din.Jeg må si jeg ser opp til deg og beundrer deg for den DU er og all din stå på vilje med et så sykt barn som Jesper.Ingen som har et friskt barn kan vel egentlig fatte og fortså hvordan det er og han en syk sønn som kjempet tappert for smerte i en alder a 2,5 år.Du har nok vært en super mamma både for lille jesper skatt og Tilde.Så tilslutt et lite ordtak som vil alle kan lære av
    Ingen kan vite hva dagene eier og ingen kan spå om framtidens veier ,så gjem bort syting ,akking og klager og gled deg over livets gode dager.
    Klem Barbro

    SvarSlett
  14. Jeg vil gjerne slutte meg til det som allerede er skrevet, spesielt av Wenche og Hilde. Jeg gråter og lærer og får satt ting i perspektiv. Et av de beste eksemplene på det, er da du skrev om lille Tilde som hadde RS, men det var ikke noe problem, for hun er jo frisk... Det gir meg et litt annet syn på blant annet astmasymptomene og forrige ukes ørebetennelse hos størstejenta mi... Fortsett som du gjør, Gøril!
    Klem fra Karen.

    SvarSlett
  15. Jeg henger meg på de andre her jeg også. Jeg har lært så utrolig mye av det du har skrevet og jeg vet av egen erfaring hvor godt det er å få skrevet ned alle tankene sine. Jeg bruker det selv som terapi, så fortsett med det Gøril. Så lenge du selv føles det er riktig, så gjør du det. *klem*

    Det er også godt å lese at du begynner å glede deg litt over andre ting igjen. Du er sterk!

    Stor klem.

    SvarSlett
  16. Det er ingen negativ tristhet i å lese bloggen din! Jeg synes det er trist og rørende fordi jeg har fulgt med på bloggen og føler på en måte at jeg "kjennte" Jesper, og da er det godt å kan lese tankene du har!
    Som andre sier, det er din blogg, du skriver det du vil, du skriver for din egen skyld, skrivingen din kan kanskje hjelpe deg med å takle sorgen, så fortsett så lenge du vil, og ikke "sensurere" bloggen for andre!

    SvarSlett
  17. Helt enig med de andre, dette er din blogg og du må skrive akjurat det du føler for her. Ingenting er bedre enn at det kanskje kan fungere som litt terapi for deg. Ja det gjør vondt i mammahjertet å lese, men det er av dybeste medfølelse vi følger med og det setter virkelig livet i perspektiv. Jeg håper du fortsetter å dele tankene og livet ditt m oss, du skriver så fantastisk sterkt og flott. Stor klem til deg

    SvarSlett
  18. Hei Gøril:)
    Har fått roet meg litt nå..
    Og da vil jeg fortelle deg hvor fantastisk jeg syns det er at du bruker denne bloggen til å bearbeide sorgen og få ut tanker.
    At noen i det hele tatt kommer på å klage over at du skriver om Jespers bortgang i din egen blogg er hårreisende i mine øyne. De kan ikke være ved sine full fem.
    Vit det, at du og Jesper har berørt så mange hjerter! Og Jesper har satt sine spor hos mange med din hjelp.
    En kjempe klem til deg Gøril!

    Og til dere som våget å skrive noe sånt til Gøril; Skam dere!

    SvarSlett
  19. Du må ikke tenke at du ikke kan skrive her fordi andre får vondt av å lese. Det er din blogg og dine tanker. Folk velger selv om de vil lese det eller ikke. Du er så tøff som legger dette ut. Det er sikkert utrolig deiig for deg å få "tømt" tankene litt! :)

    SvarSlett
  20. Hei!
    Har lest bloggen din en stund nå, og må bare si at jeg synes du er utrolig sterk som klarer og dele tankene, sorgen og ikke minst gleden din med vilt fremmende mennesker.

    Kan ikke si at jeg forstår hvordan det er å miste et barn, men jeg kan forstå sorgen. Historien om Jesper har har berørt meg, og mange andre. Det at du deler den med andre, er bare bra. Du får på en måte luftet tankene dine, samtidig er bloggen din som en slags støtte for andre som har mistet en kjær person.
    Ikke bekymr deg over hva andre føler, det er din blogg.

    Som sagt, du er virkelig sterk!
    Ønsker det beste for deg og dine!

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en hilsen til meg. Det gjør meg så glad :)