Kjærestemannen og Jesper er ute på trilletur, Tilde sover i vuggen, og jeg har egentid helt for meg selv. Det er en sjelden stund. Egentlig burde jeg nyte det, slenge bena på bordet og bare nyte at det er stille, og at jeg ikke trenger å gjøre noe.
Så da sitter jeg her, og lar tankene få fritt spillerom. Noe de ikke burde, i grunn.
For tankene er ikke bestandig så lystige. Synes det er så mye vondt som skjer i verden, også synes jeg vår familie har blitt hardt rammet av mye i det siste.
Hvordan kommer man seg videre, når motbakkene blir lengre og lengre, og man aldri når toppen, for å se hva annet som finnes her i verden? Føler jeg har gått i denne motbakken i flere år. En gang må jeg jo nå toppen og få nyte utsikten som er der?
Jeg er glad for at jeg har alenetid en sjelden stund, så jeg slipper å forholde meg til tankene mine.
Vil bare gi deg en stor og god klem. Har selv hatt de tankene der mange ganger. Jeg har lært meg å ta godt vare på de oppturene jeg har hatt og tar frem de på tunge dager.
SvarSlettJeg håper av hele mitt hjerte at dere får mange gode dager fremover. En gang må jo all motgang snu. Jeg håper hvertfall det.
Skulle ønske jeg kunne gjort noe for deg...
Kjære Gøril. Synes Betty sier det godt, å ta vare på de oppturene som kommer, og leve på dem de dagene alt annet er tungt, om dere klarer det. Jeg håper også så inderlig at dere får lettere dager, forstår så godt at det er overveldende med så mye på en gang. En god klem til deg.
SvarSlettEn stor klem til deg!
SvarSlettEn stor klem fra meg også
SvarSlettSå fint du skriver, vennen, metaforen din er veldig malende, og utrolig trist... Er bare så innmari lei for at dere har blitt rammet av så mye vondt! Alenetid er ikke alltid av det gode når man er nødt å bære på så tøffe tanker som du, jeg ønsker og håper så inderlig at det vil komme tider da du kan ha det godt med å være Gøril, både alene og sammen med hjerteskattene dine. Mange gode klemmer fra meg!
SvarSlett