Merker at jeg er sliten, tappet av energi og krefter. Trist og motløs, rastløs og bekymret.
Burde gå å legge meg nå, lade batteriene. I morgen er en ny dag, med enda fler utfordringer.
Dagen i dag har vært veldig hektisk. Vi har vært på sykehuset med Jesper stort sett hele dagen. Han har vært på MR og EEG, og vi har hatt lange samtaler med en flink barnenevrolog. I morgen blir også sykehusdag, da blir det blodprøver og forhåpentligvis skal storesnusken min få vaksine. Er det noen som er i risikogruppe, så må det jo være han? Jeg blir sliten av å stresse sånn med denne vaksinen for hans del også, så håper at det blir gjort i morgen nå.
Kjærestemannen har dratt hjem, for å ta farvel med sin pappa, for å støtte opp og være sammen med resten av familien sin. Det er tunge dager for han, fine snille mannen min. Det er ikke noe særlig å se han sånn, så sliten og lei seg. Det hele er så forferdelig trist, og jeg synes det er kjempevanskelig å være så langt vekk nå. Men hva kan man gjøre?
Synes det er trasig at vi ikke får kriseavlastning for å dra ned, vi som kan dra? Er ikke dette krise? Hva er da definert som krise spør jeg bare?
Noen som jobber i kommunen mangler helt empati.
Det blir bare triste blogginnlegg om dagen, jeg skal prøve å finne frem gleden i meg, og skrive om det som faktisk er bra i livet også. Selv om det i disse dager føles som om alt er mørkt og vondt, og alle veier man prøver å gå, er kronglete og umulig å nå frem på, så skal det vel være en mulighet for å finne glede og lys og bittelitt følelse av lykksalighet også?
Det håper jeg.
I morgen blir det en hektisk dag, det er legetime, møter, sykehustur, middag må man ha, og begge barn må få det de krever og trenger. Jeg har bare to hender, men heldigvis har jeg verdens snilleste søster som kommer for å låne bort sine to hender også.
Vi klarer det meste, men jeg er sliten, så forferdelig sliten.
Skulle ønske jeg kunne legge meg og sove mange timer, våkne og kjenne at denne dagen, ja den kommer til å bli fin.
Men, det vet jeg på forhånd at den ikke blir.
*sukk*
Kjære deg! Akkurat nå er det lov til å være lei seg og sliten, ikke kjenn på at du burde være glad. Det er ikke alltid man er glad, og sånn er det bare. Nå er du i en vanskelig situasjon og både kropp og psyke reagerer slik de er skapt til, uten at man kan styre følelser og reaksjoner. Jeg håper det går bedre for deg snart. Det er en mager trøst, men det kommer lysere tider. Tro det eller ei, det gjør det alltid selvom det her og nå ikke virker slik. Jobb deg gjennom en dag om gangen, og tenk at jobber deg i mot lysere tider som venter på deg!
SvarSlettStor klem fra Lisali
Skulle gjerne gitt deg litt avlastning Gøril, hadde jeg bare bodd litt nærmere. Får så vondt av at dere har det vondt, og tenker mye på dere. Jeg er ikke like flink med ord som deg, og klarer ikke helt å formidle hvor mye jeg føler med dere. Jeg syns du er så flink til å sette ord på hva du føler, og tror nok det er en av dine store styrker.
SvarSlettHåper bakketoppen nærmer seg nå kjære Gøril.
Klem fra May-Britt