Inni meg, er det en forferdelig stillhet. Jeg har ikke energi, ikke ork, ikke finner jeg mye glede heller.. For når klokken bikker 16.00 kommer Jesper hjem fra barnehagen.
Jeg skulle ønske at jeg kunne føle meg fylt av glede da, ha masse energi, ha ork til alt i verden. Tenke at, nå er han hjemme, gode gutten min. Sånn skulle jeg føle det, være forventningsfull og ivrig etter å endelig få ha ham hjemme hos meg. Det er jo sånn det skal være, er det ikke?
Men sånn føles det ikke nå. Ikke når han er så dårlig.
Når taxien hans kommer kjørende mot leiligheten vår, tenker jeg alltid "håper han har hatt en god dag", og jeg blir så lei meg, så tom, når jeg møter blikket til sykepleieren, og jeg vet hva hun har tenkt å si, lenge før hun åpner munnen..
Det er de samme ordene, hver dag.. "Jesper har vært veldig urolig i dag.. Jesper har kastet opp masse, Jesper har hatt en del anfall. Jesper har fått ganske mye smertestillende i dag"
Aldri noen ord som gjør meg varm om hjertet. Aldri ord om en fin dag, en rolig dag, en fornøyd Jesper.
Og når han kommer hjem, så er det ingen 2-åring som forteller om en fin dag i barnehagen, slik de fleste barn på hans alder ville ha gjort. Det er ingen klær fulle av gjørme eller skitt fordi han har lekt seg. Han har en kontaktbok der det står om dagen hans, det står nesten aldri om fine dager, og klærne hans, de er ikke møkkete pga lek, men pga oppkast.
Så da kommer tomheten sigende og fyller hele meg. Og jeg gjør alt på autopilot. Hver eneste ettermiddag. Jeg kjenner meg så sliten og trist, og vil ikke ha det sånn mer, vil ikke at Jesper-min skal slite sånn, og ha det så tøft.
Jeg prøver å gjøre hva jeg kan for å gjøre ettermiddagen så god som overhodet mulig, jeg fylles med et enda større tomrom når jeg alltid må ty til de sterkeste medikamentene for å oppnå det.
Nå ligger han i sengen sin, puster rolig og sover tungt.
Medisinene har begynt å virke, de har tatt over kroppen hans og gitt han noen timer med ro.
Alt en mamma ønsker er å trøste...
Åh Gøril, skulle ønske jeg hadde ord som gjorde en forskjell :( Varme tanker fra oss.
SvarSlettHuff Gøril nå gråter jeg for deg! Følelsene dine gjør et enormt inntrykk!
SvarSlettSkulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for at tingene ble litt bedre for dere!
Stor klem!
Jeg må bare signere Eling og Beate, det må være så tungt å ha det sånn. Det gjør utrolig sterkt inntrykk på meg, kanskje spesielt siden vi har barn på samme alder.
SvarSlettDet er så vondt å tenke på at Jesper har det sånn, håper det snart kommer bedre dager for lille gutten din.
:( Varme tanker herfra også. Stor klem
SvarSlettMange varme tanker og klemmer herfra. Håper det kommer bedre dager snart.
SvarSlettPrøver å sende deg gode tanker jeg også :-)
SvarSlettDet er så tøft å lese.
SvarSlettJeg håper dere snart får noen gode dager. Tenker på deg. *klemme*
Veldig sterkt å lese det du skriver! Sitter med klump i halsen og tenker at jeg aldri mer skal klage over skittent barnehagetøy. En stor klem herfra og.
SvarSlettKjæreste Gøril, nå gråter jeg for deg og Jesper-gutt. Du skriver så godt, og jeg får lyst til å dele bloggen din med alle på jobb,sånn at alle kan få et lite glimt av hvordan det er å være mamman til en gutt som Jesper. Jeg skal tenke på deg hver gang jeg skriver i en kontaktbok, for å huske på hvor viktig det er å formidle det vonde på en god måte.
SvarSlettMasse klemmer fra May-Britt
Gøril, dette var det sterkeste jeg har lest på lange tider, og det er umulig for meg å se at dette er deg og ditt liv. Du som var så full av latter, liv og energi! Godt å lese om alle som følger med deg og dere, godt å lese ordene de gir deg og omsorgen de deler. Du er utrolig god på å skrive med hele deg. Du gir så stort rom for følelsene - det rører!
SvarSlettJeg har dere i tankene mine - takk for at du inkludrer meg i din historie! Du blir bare større og større i meg.
Jeg beundrer deg noe helt enormt!
Stor klem fra Eldrid