Livet.

Giiii.... giiiiii sier det høyt fra en seng ved siden av vår. I den sengen ligger det ei lita ei, som lager de fineste lydene midt på natta. Hun er så utrolig blid, og mens hun produserer noen vannvittige spyttbobler, roper hun GIIIIII.. Jeg blir varm inni meg, så glad for at hun lager de fineste lydene. Ikke så glad for at hun gjør dette kl 04.30 på natta kanskje ;)

Ikke så langt unna ligger det en litenstor gutt, som også lager lyder. De lydene er ikke fine overhodet. Det er smerteskrik, det er anfallsrop og det er oppkastlyder.. Det er Jesper sine lyder.
Jeg blir ikke varm inni meg, kjenner ingen glede.

Jeg ser i den lille sengen som er på soverommet vårt, der lille solstrålen ligger. Hun ser på meg, og smiler. Gjenkjenner meg med en gang og vifter med armer og bein. Det er umulig å ikke smile tilbake, det er umulig å ikke bli glad, selv om det er midt på natten.. Hun strekker armene sine mot meg, og jeg snusekoser henne. Tilde lugger, og klyper meg i ansiktet, kløner meg og sier giiii mens spyttboblene blir større og større.. Jeg tenker at det er da svært så unødvendig å være så hardhendt mot mammaen sin, for vondt gjør det når de små hendene tar tak.

Samtidig hører jeg et voldsomt brøl som kommer fra stua, der Jesper bor, sammen med nattevakten sin..
Tilde får smokken sin, sovner nesten med en gang. Jeg står opp for å se hva som skjer på stua, og ser at nattevakten jobber iherdig med å få ut slim og oppkast, og holde Jesper på siden. Han er stiv, helt stiv, og det er forferdelig tungt å holde han sånn. Jeg hjelper til..
Kroppen hans blir roligere, helt avlappet etter at anfallet er over. Han er lys våken.
Jeg ser på de fineste blå øynene jeg noensinne har sett. Jeg ser og ser, prater til han og snusekoser. Ingen ser tilbake på meg. Jesper er ikke her. Han er et annet sted.
Han ser ikke meg. Vet han i det heletatt om meg? Hva er det som egentlig skjer i hans verden?
Jeg sier godnatt og legger meg igjen. Tankefull og ganske trist. Hvorfor skal livet hans være så vondt?

Det fineste hjerteplasteret sover når jeg kommer tilbake, hun puster så rolig og avslappet.
Hun har ingen plager, ingen smerter. Hun har et godt liv, et normalt liv. Befriende...

Jeg er så takknemlig, for både klyping, lugging og kløning. Jeg er takknemlig for å våkne kl 04.30 også, når jeg får slike gleder i livet mitt som hun gir meg.
Det gir meg det lille ekstra, slik at jeg kan stå på litt ekstra for den lillestore fineste Jespersen min som jeg er så uendelig uendelig glad i.