søndag 28. februar 2010

En måned...

I dag er det en måned siden Jesper døde. Tiden har gått i rasende fart, samtidig har den stått stille.
Jeg har følt på alle følelser man kan ha, alt i løpet av en måned. En måned er ikke så mye, men allikevel føles det veldig lenge. Det er en måned uten min førstefødte, jeg har aldri vært mer enn 3 dager borte fra han. Det blir derfor en liten evighet, og det gjør så vondt å vite at for hver dag som går, så er det en dag mer siden Jesper døde, og like lenge siden jeg holdt han for aller siste gang.

I helgen har vi vært hos foreldrene mine. Det var veldig hyggelig, og veldig greit å få lov å tenke på andre ting enn alt som gjør vondt. Man tenker jo på det hele tiden, det er jo ikke det, men alt er allikevel mye lettere sammen med andre. Og hos mamma og pappa er alt trygt, og alt er lov. Og Tilde gjør jo alt lettere hun også. Det at hun har vært veldig usamarbeidsvillig på nettene nå i det siste, gjør at man blir sliten på andre måter, bedre måter. Og det gjør at man må tenke på andre ting, selv om man ikke vil eller ei.
Det gjør i allefall sorgen lettere å bære.

Jeg har mange ganger i helgen tenkt bakover i tid. Tenkt på hvorfor vi fikk Tilde, da vi bestemte oss for at vi måtte få flere barn. Jeg husker at Jesper var veldig dårlig den tiden vi bestemte oss, men det var viktig for oss å begynne på en ny prøverørskarusell, selv om det sikkert ikke fantes verre tidspunkt, for tanken på å være helt uten barn, den ville vi nesten ikke tenke. Vi måtte få en frisk unge, og jeg måtte i allefall bli gravid før Jesper døde. Det trodde jeg på den tid var det eneste som ville gi meg krefter til å fortsette, og jeg innser nå at det også var det eneste riktige å gjøre, og det er det eneste som gir meg krefter til å fortsette.

Heldigvis overlevde Jesper den kneika da, og jeg ble gravid etter noen prøverørsforsøk.
Og da begynte jeg å sette meg mange mål. Det første målet hadde jeg klart, det var å være gravid mens Jesper levde.
Det andre målet etter positiv test var å få lov å ta julekortbilder av Jesper. Det fikk vi også til, og det ble et nydelig julekort. Så var det å få feire jul neste mål, og heldigvis fikk jeg oppfylt det også.
Så satte jeg meg et litt langsiktig mål, å få lov å ta søskenbilder når den tid kom. Jeg nådde målet mitt, jeg har tatt mange fine søskenbilder, både rett etter fødsel og helt til noen dager før Jesper døde. Jeg hadde ikke trodd det på forhånd at jeg ville få tatt disse bildene av vakkerbarna mine sammen, ikke så mange ganger Jesper var dårlig, og med de oddsene han hadde. Men det var viktig for meg med disse målene. Og enda viktigere når jeg nådde de.
Jeg fikk også ordnet med julekort, bilder av begge de fine barna mine sammen, et viktig mål å nå, jeg ordnet det i oktober 09, så jeg ville ha det klart til julen tilfelle noe skulle skje.

I tidlig januar hadde jeg som mål å få lov å feire bursdagen til Jesper, jeg bestemte meg også for å sette et mål litt før det også, siden august virket så langt frem, å det var å feire bursdagen til Tilde i mai, og få ta søskenbilder den dagen. Det målet fikk jeg ikke oppfylt. Jeg hadde også noen veldig langsiktige mål, men det er vel ikke noe vits å skrive de ned, når jeg vet at det aldri vil bli slik jeg hadde håpet og tenkt. Det er vondt og grusomt at disse målene aldri vil bli annet enn en tanke lengre.

Hele livet til Jesper har jeg hatt disse forskjellige målene. Jeg har feiret inni meg hver gang vi har nådd en ny milepæl. Den første julen, den første bilturen langt unna sykehuset, den første dagen i barnehagen, den første bursdagen, den andre julen, å kjenne på snøen, å få varme seg i solen, ligge på gresset i sommervarmen, spise litt selv, få ta søskenbilder, feire sin andre bursdag, ha gode dager i barnehagen og gjøre masse nye ting der, feire sin tredje jul, få leke seg på husken, kjøpe et plagg i litt større størrelse å få lov å ha det på når det passet...
Ja, det var mange mål, mange fler enn jeg har skrevet ned, og de var viktige alle sammen. Noen var såklart viktigere enn andre, men alle var en seier i seg selv når de gikk i oppfyllelse.

Det er tomt og stille her i huset i kveld. Det ligger ingen Jesper og sover i sengen sin, jeg har ingen nye mål å sette meg for han, jeg savner han så inderlig, så veldigveldig mye. Det har vært en grusom måned. Den aller verste.
Og det at jeg ikke kan lage nye mål for Jesper, det synes jeg er så vanskelig.

Jeg føler jeg har tapt.

8 kommentarer:

  1. Du skriver så vakkert, nydelig og brutalt ærlig om alle de små og store, men alltid vesentlige tingene om Jespers liv, død og tiden etterpå (oi, det var en lang og rar setning). Det gjør vondt langt inn i hjertet hver gang jeg leser på bloggen din, men du har rett og slett berørt meg så mye med historien deres at jeg føler et stort behov for å se hvordan det går videre med den flotte familien din. Og de nydelige øynene til Jesper møter meg nesten hver gang jeg lukker øynene for natten. Det er en betydningsfull gutt du er mamma til!

    Klem Helene

    SvarSlett
  2. Jeg vil si meg enig i komentaren over her! Også vil jeg legge igjen et spor, for jeg leser bloggen fast. Må innom og se om du har skrevet noe nytt hver dag.
    Jesper var en nydelig gutt, og du er en stek og flott mammma!
    Det er også godt å lese om all gleden Tilde gir deg.

    Klem fra meg

    SvarSlett
  3. Vondt å lese! Å miste et barn klarer jeg ikke tenke på en gang, og selv om vi alltid sier "Du er så sterk, du får alltid sagt de rette ordene, dette går bra" osv, så må du føle deg uendelig svak, motløs, ordløs og føle at ingenting går bra av og til!
    Men han hadde noen flotte foreldre det korte livet sitt, og jeg er sikkert på han var lykkelig.
    Håper det går bra med dere, jeg tenker på dere.

    SvarSlett
  4. Så fint å høre fra deg her igjen, har tenkt på deg og lurt på hvordan du har hatt det i det siste. Jeg forstår at det gjør ufattelig vondt, og det er ikke riktig at en mamma skal måtte gjennomgå dette. Men synes ikke du har tapt. Det som slo meg når jeg leste dette, var hvor tilstede du må ha vært i alle øyeblikkene. Satt pris på hver lille ting, og levd 'her og nå' i større grad enn mange andre som bare lar tiden fly forbi og ikke ser de viktige små tingene. Du har vært og er den beste mammaen Jesper kunne fått. Stor klem

    SvarSlett
  5. En måned ja, så kort tid, men likevel en liten evighet.. Det er vondt å lese at du føler du har tapt, men tenk på tiden du fikk med Jesper, alle de gode dagene, alle de varme klemmene, alle de strålende smilene og alle de våkne blikkene - da har du kanskje ikke tapt likevel? 2,5 år er et kort liv, men det er likevel et helt liv..

    Stor klem til deg og familien din.

    SvarSlett
  6. Må bare si meg enig med Helene. Det er en betydningsfull gutt du er mamma til! Og som Regni sa...at du har vært sånn tilstede i alle øyeblikkene. Så inderlig vondt å sitte igjen med den følelsen..det at du føler du har tapt...selv om vi ser alt du vant. Hvert øyeblikk, hver lille mål dere nådde, hver seier dere vant...så stort, så flott. For han var så mye, selv om livet hans ikke ble så langt. I dag ville David sende opp ballonger til Jesper. Så vi sendte opp 3 blå ballonger.
    Til deg Gøril sender vi varme tanker og klemmer.

    Inger K og David

    SvarSlett
  7. Jeg er ei jente på 16, som er innom bloggen din i hver data-time på skolen,og mange ganger da jeg kommer hjem. Like spent hver gang, om du har lagt ut noe nytt. Det er så rørende det du skriver og du forteller en sterk historie om en nydelig gutt! :-)

    SvarSlett
  8. Kjære Gøril.
    Vil bare få lov til å si at du skriver så utrolig bra. Har lest gjennom alle innleggene dine. Meget sterk lesning. Tusen takk for alt du har delt. Det er jo meget personlige saker, men det at du deler dette har gjort meg, og sikkert mange med meg, til klokere mennesker. Jesper har vært vannvittig heldig som har fått ha deg til mor, og jeg føler med deg i sorgen selv om det er umulig for meg å sette meg helt inn i hvordan du har det. Ønsker deg og den lille familien din alt godt i framtiden. Håper du fortsetter å blogge, for du skriver så utrolig BRA og KLOKT. Vet ikke helt hva som gjør bloggen din så spesiell - kanskje at du evner å skildre situasjonen din så ærlig, samtidig som du ikke virker bitter? (tror det er veldig lett å bli bitter etter å ha opplevd noe slikt som du har, btw - og det hadde ikke vært noe galt i det heller, men det er så fint å lese hele din og Jespers historie som den var uten at du legger "skylda" på noen for at ting ble som det ble. Jeg kjenner at jeg får så vannvittig sympati for deg. Jeg kjenner deg jo ikke, men jeg er ganske sikker på at du er en meget spesiell person som betyr mye for de rundt deg). Skulle så inderlig ønske at det gikk an å få Jesper tilbake til deg, Gøril... Selv tror jeg på en Gud som tar imot alle små (og alle store som vil). Så for meg er det en stor trøst (du skal vite at tårene har trillet mens jeg har lest bloggen din) å tenke på at Jesper er i Himmelen nå, og at han der får være helt frisk, løpe rundt og leke med alle de andre små som som har reist fra jorden så alt for tidlig. Og så venter han på at du og pappaen hans og søsteren hans skal komme når tiden er inne, etter at dere har fått levd et langt og godt liv her nede.
    Jesus sa: "La de små barna komme til Meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til". Så jeg er sikker på at Han tar godt vare på Jesper.
    Stor klem fra ukjent Christine

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en hilsen til meg. Det gjør meg så glad :)