Avlastning

Vi fikk telefon i ettermiddag om at Jesper kunne komme på et ekstradøgn i boligen.
Det var en veldig glad og takknemlig Gøril som sa ja til det., det har vært en slitsom helg, og jeg så frem til en liten pause fra alt av oppkast og uroligheter. Men etterpå kommer jo den dårlige samvittigheten snikende, som alltid når Jesper skal på avlastning.
Jeg føler meg som verdens dårligste mamma, selv om jeg også vet at dette trenger vi, og dette må vi ha for å få hverdagen til å fungere. Jesper krever jo så innmari mye, og av og til trenger man å ha en liten pause for å hente seg inn igjen. Det er vondt, men det er like sant som det gjør vondt også.

Det gjør så veldig vondt, å vite at jeg trenger pause fra barnet mitt, som jeg er så glad i. Det gjør vondt å bli så glad over en slik telefonsamtale, at de kan ta Jesper et døgn ekstra.
Vi feiret farsdagen uten Jesper, og det er jo helt feil.
Men hadde Jesper vært her, så hadde det jo heller ikke blitt noen feiring. Æsj, dette er så dritt.

Fra 1.nov skal Jesper være på avlastning 10 døgn i mnd. Det er ganske mange døgn det, og vi har kjempet lenge for å få disse døgnene også. Har bare hatt 4 lusne døgn til nå.
Så sitter jeg her, når vi har avlastning, og skal prøve å slappe av og kose meg, og alt jeg gjør er å tenke sånn på Jesper. Savner han så inderlig, og ønsker bare at han kunne komme å være hjemme hos oss igjen.

Dette er så godtvondt, og jeg føler meg aldri helt lykkelig. Jeg er glad for at Jesper er på avlastning, men det er fælt at han er det, det er så vondt at vi trenger å ha pause fra gutten vår for å overleve i hverdagen. Og når Jesper er hjemme, og det er slitsomme dager med bare anfall, hosting, oppkast, da kjenner jeg at avlastning er noe vi skulle hatt hver eneste dag.
Jeg klarer aldri bestemme meg, jeg klarer aldri å bli fortrolig med dette. Det er like forbanna vanskelig hver eneste gang.

Dette tror jeg er noe jeg aldri kommer til å akseptere helt, at vi trenger avlastning så inderlig sårt for å klare oss i livene våre uten å gå rett i kjelleren rett som det er, for alt en mamma vil, er jo å ta vare på sine små skatter.. For å ta vare på forhold, og Tildesnupp, må jeg sende bort min vakre Jesperskatt, og det gjør like vondt hver gang.

Kjæreste fineste gode gutten min. Jeg er så glad i deg, mer enn du aner. Selv om du gjør meg så sliten av og til, så lei meg og fortvilet, så vet jeg jo at du aldri mener det, at du bare er godheten selv.
Jeg vet jo at du aldri får anfall med vilje, jeg vet jo at du hoster for å løsne på slimet ditt, at du må kaste opp for å få unna litt av alt det dumme slimet som tetner deg. Du er flink til å hoste, egentlig burde jeg være mer takknemlig for at du er det.
Jeg vet at du aldri er urolig med vilje, jeg vet jo at du aller helst vil bare kjenne at det er fred og ro i kroppen din, kjære Jesper-min. Det er så trist at du ofte er så urolig og har så mye vondt, det er forferdelig å ikke kunne strekke til. En mamma burde jo det, sant?
Selv om jeg vet alt dette, så inderlig godt, så blir jeg så sliten av å hele tiden våke over deg, passe på deg, aldri snu hodet feil vei, aldri slappe av. Ting skjer så fort, og uten at du eller jeg er forberedt på det.

Det er ikke lett å være mammaen din Jesper, det er ikke lett å være Jesper heller kan jeg tenke meg. Du har et knalltøft liv, og alle som er glade i deg gjør alt for å bedre livskvaliteten din, det er bare ikke så lett, dessverre.
Men en ting som er veldig lett, det er å elske deg høyere enn alt annet på jord.
Det er lett det. Du er den fineste lille Jesper, og jeg gjør så godt jeg kan, håper du vet det lille vennen min.
Mamma savner deg sånn, og gleder seg til å snusekose deg når du kommer hjem i morgen.