Det å være takknemlig, og det å ha det veldig tungt

Det er viktig av og til, å sette seg ned, kjenne på det man har, og kjenne etter om man er takknemlig. Jeg er det, veldig takknemlig, for mye.
Jeg har i mange år hatt store ønsker om å få barn, men det ville liksom ikke la seg gjøre på den vanlige måten, og prøverørsmetoden ble vår vei til å bli foreldre. Jeg husker den gangen vi var sikker på å aldri oppleve å bli foreldre, hvor fælt det var. Det var tårer og frustrasjon, og det var fortvilelse å tenke at man aldri skulle få en liten en. Vi var jo helt sikre på at om vi skulle få barn, så skulle de bli "som alle andre".

Nå har vi to, to ønskebarn har vi fått. Selv om vi ikke har fått akkurat det vi ønsket, nemlig friske barn, så har vi fått to fine barn. Jeg har vært så heldig å oppleve to positive tester, to svangerskap, to fødsler. Den første gangen jeg så det blå krysset var jeg overlykkelig, trodde ikke det skulle være mulig å oppleve mer lykke i verden. Jeg var dypt takknemlig for klinikken som hjalp oss vår vei.
Det har vært mange forsøk, mange negative, men det har vært to positive, som begge har resultert i to fine barn. Selv så syk Jesper er, så er han bare nydelig å se på, og derfor sier jeg to fine barn. Mye annet med Jesper er jo dessverre langt fra fint.

Jeg er takknemlig for å få oppleve det å være mamma, men jeg er også veldig lei meg for at det ene barnet vårt er så dårlig. At det trenger hjelp hele døgnet, alt ingenting er normalt. Jeg er takknemlig for å være mamma til han, men også lei meg for at det måtte bli vår skjebne å ha et annerledesbarn.

Jeg hadde helt fint taklet å ha et annerledesbarn som hadde det fint, men å ha et barn som ikke har det bra, det kan man ikke være takknemlig for, selv om jeg ER takknemlig for å bli mamma.
Det å være mammaen til Jesper, det er så vanskelig. Jeg er glad og stolt, jeg har fått oppleve det jeg ønsket mest i verden, det å bli mamma.
Men jeg har også fått oppleve det aller største mareritt, det å vite at barnet sitt skal dø alt for tidlig. Selv så tapper og sterk han er, så vil han ikke bli gammel. Det er noe man vet.

Når det kommer til min lille rampeprinsesse. Så er jeg BARE takknemlig. For alt hun er, for alt hun gjør, for de følelsene hun gir meg. Da er jeg takknemlig, fra innerst til ytterst.

Skulle så gjerne følt meg så mye mer takknemlig, når man har fått oppleve det eneste man ønsker, det å bli mamma.

Litt tungsinn i dag :(


Tilde "kysser" på storebroren sin, selv om han er storebror, så er han veldig liten. På så mange måter. Jeg skulle nok gitt mye for å få oppleve den storebroren jeg har i drømmene mine, jeg prøver virkelig ikke å grave meg ned i alt det triste, å gjøre alt verre. Jeg orker ikke holde følelsene mine inni meg, jeg er den jeg er, og man får ta meg som jeg er, med mine triste følelser også. Selv om jeg langt fra sitter å gråter hver dag, så er det allikevel en klump inni meg som aldri kommer bort, den klumpen er livet til Jesper, og jeg vet at den aldri vil forsvinne. Selv når det kommer til den dagen at Jesper ikke er her lengre, så vil klumpen være der, det er jeg sikker på.
For jeg tenker daglig på det som skulle ha vært, og det som aldri kommer til å være.

Og selv om jeg er takknemlig for at lillesøster er så frisk og fin og gir meg så mye glede, så kommer hun aldri til å gjøre Jesper frisk, og det er den største sorgen hjertet mitt bærer på. Jeg kommer aldri til å føle meg helt lykkelig, selv om jeg har det bra, vil jeg aldri være helt lykkelig så lenge Jesper er her og har det vondt, eller om han forsvinner, for det vil gjøre helt forferdelig vondt, og det er tanker jeg ikke vil forholde meg til, selv om jeg kanskje burde?

Jeg er så innmari glad i de, forferdelig glad i begge barna mine. Takknemlig for å få lov å være mammaen deres, men ikke bestandig takknemlig for livet. Av og til er livet det verste man har, av og til gjør det bare vondt. Som i dag. Forferdelig vondt.